To be (in) or not to be (in), that's the question

Man bestemmer seg for å dele noe av seg selv, blottlegge seg litt, kanskje mer etterhvert - om man føler seg komfortabel med at grensene tøyes. Veien blir til mens man går. Men det vil alltid være noen som har perfeksjonert evnen til å være negativ til alle nye initiativ som de ikke er en del av selv,  nærmest som et instinkt, samtidig som de prøver så godt de kan å skjule det, for hvem vil vel egentlig framstå som en grinebiter?  Disse personene vil si noe sånt som "det er så utrolig in i tiden å blogge " i en tone der du skjønner at det som egentlig er in, er å ikke være in.

Men jeg planlegger å, etter dette innlegget hverken forholde meg til inne eller ute, for om man vil gå ut i shorts en vinterdag føler man uansett kulda, om shortsen er moderne eller ikke.

Bloggdebut

Nå vil jeg egentlig bare sove. Jeg hadde skrevet et relativt morsomt debutinnlegg, harselert litt over nære familiemedlemmers mulighet for digital utvikling når jeg opprettet blogg som de kunne følge med på. Tøyset litt med at jeg selv også trengte å lære noe, nå som jeg har tre gutter som i tur og orden etterhvert skal entre den potensielt supersosiale www.ettellerannet.com. Tullet med at det slett ikke var sikkert at blogginnlegget mitt var et blogginnlegg, kanskje ble det egentlig en e-post uten at jeg skjønte det. Men i mitt stille sinn tenkte jeg at så vanskelig er det ikke, vet du. Det finnes veldig mange bloggere. Så klarte jeg altså å poste det, ja, hvor? Jeg aner ikke! Etter å ha prøvd å forstå meg på personvernsinnstillingene på Google +, huket av alternativer etter beste evne, tolket skeive, uleselige ord og funnet på en haug med passord får jeg håpe innlegget er publisert et sted ikke mange finner det. Hvordan man oppretter blogg forsto jeg først etter at første innlegg var publisert. Slå den!