Sinnadanseren

Sinnasnekkeren go home - her kommer sinnadanseren!
Den siste uka har jeg eksplodert tre ganger på jobb. På overordnede. Og på en brannalarm utløst på et lite gunstig tidspunkt.
Var det nødvendig? Nei
Var det uungåelig? Ja.

Jeg er sliten. Og tidsklemt.
Man skal ikke undervurdere det eksplosive potensialet det ligger i å være fysisk sliten.
Ei heller ikke i det å være tidsklemt, med dårlig samvittighet i begge retninger.

Det er tid for ny premiere; Mesteraften 2012, tre balletter av tre store Mestere.
Første ballett er "Symfoni i C" av George Balanchine.
Samme koreograf som forrige ballett jeg danset, ny dame fra Amerika har kommet for å sjekke at trinnene sitter som de skal.
Nå er det flere som kanskje ikke er gode nok.
Ifølge dame som nå har ansvaret for at det blir gjort i Balanchine's ånd.
Det er solistene som er i trøbbel. Gruppa er kanskje i trøbbel vi også, men vi har ingen ekstra dansere å bytte med, så her er det bare å jobbe med oss de har..
Fredag startet jobbdagen med en "peptalk"med tema gjennomgangen av balletten kvelden før. Den hadde hverken vært bra nok teknisk, stilmessig eller innlevelsesmessig. God morgen til deg også. Faktisk så var det ikke akseptabelt for denne balletten. Ikke denne balletten, heller. Jeg vet det er den måten Balanchine-damene pleier å jobbe på, men man blir alltid litt tatt på senga, også over egen reaksjon på slikt. Selv på andres vegne.
Jeg motiveres veldig dårlig av skriking og roping etter bedre resultater. Greit nok at man ikke alltid danser bra nok, det er en del av det man må jobbe med. Men for meg er det avgjørende at det formidles på en konstruktiv måte. Jeg ikke så bra på å takle det hvis ikke, nå som jeg nærmer meg førti, nå som jeg administrerer et halvt fotballag hjemme, nå som jeg gir Trude mer plass hos danseren meg.
Her blir den største utfordringen å glemme seg selv, for å takle dårlige vibrasjoner.
Ta inn korreksjonene og jobbe skrittvis framover til premieren. Som er om en uke. Min erfaring er at det er siste uka det mest interessante skjer. Når man har kommet seg gjennom overgangen fra sal til scene.
Dette er min tyvende sesong i Nasjonalballetten, og min viktigste erfaring er å ikke ta ting så personlig. Alle vil ha det beste resultatet på en premiere, og handler deretter. Man er en brikke av et puslespill som skal bli ferdig, og kommentarer som kommer er (stort sett..) motivert av at resultatet skal bli best mulig.
Derfor er det irriterende at jeg ikke alltid klarer å være rasjonell når det røyner på, når jeg er sliten. Det er mye artigere å være den som er stor på det og som holder hodet kaldt og hjertet varmt.
Det er ikke noe å skryte av å være den "voksne" som freser mens tårene spruter at sjefen får se å skaffe seg en mikrofon så hun slipper å skrike gjennom hele salen at vi ikke kan markere trinn, når fru Amerika akkurat har sagt vi kan, siden vi allerede har danset hele balletten. Det føles ikke som man er den modne og sindige når man ikke klarer å gi seg helt, selv etter en unnskyldning og opplysningen om at det var en misforståelse. Da er man den slitne og tidsklemte.
Nevne noen "Black Swan"?

Mannen i aksjon til høyre i kommende forestilling.

Nå går vi inn i siste uke før premiere og erfaringsmessig dukker det gjerne opp flere episider det kan være fristende å blogge om, men jeg tviler på at det er der jeg kommer til å kanalisere energien. Vi får se..

Forresten, jeg tror jeg har klart å fikse problemet med å legge igjen kommentarer. Prøv gjerne!
Ha en fin helg, sinna eller glad!