Juleengler

Jeg elsker desember. Alle som kjenner meg vil glatt kunne skrive under på at jeg er et julemenneske. Problemet er at desember er den travleste tiden av året i min bransje; mellom femte og tjueandre desember spiller vi atten forestillinger av Nøtteknekkeren.
I år har åtteåringen bestemt seg for å følge opp juletradisjonen med å underholde folket i steden for å gjøre nyttige og koselige juleforberedelser hjemme, så han har like godt gått ut å skaffet seg en rolle i et amatørteater, hvilket innebærer at også han har atten forestillinger i desember, av julefortellingen "Scrooge".

Åtteåringen som lille Tim

Du kan si det slik at logistikken i familien er sprengt, vi er avhengige at andre tar ansvar vi burde tatt selv og at vi bare kan glemme å ha stolthet i å ha alle syv slagene i boks, og alle skapene vasket innvendig før det kan bli jul.
Moro er det allikevel, og julestemning blir det av å spille juleforestilling.
Men:
-heldige er vi som er velsignet med snille mennesker rundt oss som trår til og passer barn med kjærlighet, som plutselig har vasket bilen uten å gjøre noe nummer av det og som setter fulle kakebokser inn til oss.
Denne uka har dessuten mamma vært her og jeg har kommet hjem fra jobb til fryseren full av rundstykker til jul, sølvtøyet pusset og juledukene strøket.
Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar, og som i tillegg klarer å gi meg en følelse av at det bare er hyggelig. Det er eksempler å leve opp til, som jeg håper jeg kan føre videre, og ikke minst gjengjelde.
Vi er bortskjemte, og jeg håper vi aldri tar det for gitt.

Har du noen juleengler rundt deg?

Prøver til Nøtteknekkeren

I dag fikk de to minste være med oss på jobb og se på prøver til Nøtteknekkeren. Stas!

2-åringen prøvde å se om hodet
 til selveste Nøtteknekkeren
  kunne skilles fra kroppen. Det kunnet det.. 

Musedronningen i aksjon. 

Har du tradisjon for å se en juleforestilling før jul?

Hverdag og oppkast

Ja, på en måte har det skjedd mye siden sist blogginnlegg, på en annen side regnes det vel ikke som mye når det er det samme som har skjedd hele tiden.
Siden Halloween har vi hatt ti forestillinger av Mesteraften, så det er igrunnen levering og henting av barn i barnehagen og forestillinger det har dreid seg om i det siste.
Og oppkast. Nevnte jeg oppkast? Det begynte med åtteåringen, gikk videre til toåringen, til mannen nå i helga, til femåringen natt til mandag og avsluttet hos meg i går. Vi deler det meste.
Jeg vet jo hvor lammende det er å være kvalm, men for familien er det nok litt dumt at jeg ofte får viruset sist, for jeg klarer ikke å å huske akkurat hvor ille det er før jeg selv ligger over doskåla. Med tre gutter og en mann hjemme pleier den første reaksjonen min å være av den mindre empatiske varianten. Selv da mannen kastet opp på sidescenen på festforestillingen i helgen, tenkte jeg at du klarer nok å fortsette bare du tar deg sammen... Vel i går morges var det ikke mye jeg kunne tatt meg sammen for å gjøre, og da minst av alt en maratonforestilling for et kresent og spesielt invitert publikum.
Note to self; vi pleier å stå på når vi kan i denne familien.

Ellers kan vel dette oppsummere litt hvordan jeg støtt og stadig føler meg:

Det slo meg at jeg ville passet bedre til å leke "stiv heks", kanskje jeg kan få jobb i barnehage etterpå?

Ha en fin kveld, forhåpentligvis uten oppkast...