Jeg har vært i dvale. Juledvale.
Tenke seg til, endelig har man fri - og så orker man null og niks.
Det vil si, det er ikke helt sant. Vi har vært i- og arrangert juleselskaper. Mange juleselskaper - og det har vært hyggelig. Storfamilien har fungert. De seks fetterne og kusinene har løpt mellom husene på tunet og lekt, overnattet hos hverandre og kost seg til langt på natt.
Det høres ut som en fortelling fra en Astrid Lindgren bok, og derfor som en klisje, men det er sant.
Vi har hatt det fint.
Julen for to år siden, da samme familie møttes til storfamiliejul var ikke like idyllisk. Barna var mindre, kaoset hersket, desibelnivået var høyt og foreldrene slitne.
Kanskje spiller det inn at vi voksne lært mer om hverandre nå to år senere, for selv om vi har kjent hverandre lenge har vi ikke kjent hverandre som foreldre så vanvittig lenge.
Kanskje klarer vi i større grad å akseptere hverandre uten å irritere oss for mye?
Kanskje klarer vi å ikke gjøre vår egen følelse av utiltreskkelighet om til hevding av oss selv?
For er det ikke det som ofte skjer?
Vi vil mestre livene våre og familiesammenkomster kan bli et påtvunget vindu der vi viser hverandre hva vi klarer, hva vi kler og hva barna våre klarer og kler?
Men unger må aldri bli et konkurranseelement for oss foreldre. Vi kan aldri kappes om å ha mest oppdragne barn, best kledde barn eller de flinkeste barna. Det vil ikke ende bra. For hverken barn eller voksne.
Jeg synes vi har klart det bra. Vi er langt fra perfekte noen av oss, men er det ikke det som er spennende? Vi er voksne og barn som stadig øver på å være en ekte versjon av oss selv, som andre også kan like.
Godt nyttår!