Skiferie

Tidligere denne måneden reiste vi på en suveren tur til Uvdal med guttene. Siden mannen er den eneste som er erfaren på slalomski var det fantastisk å være nesten alene i det kjempefine anlegget. Da slapp vi å være redd for å bli kjørt ned av andre, ei heller å kjøre på andre.... Det er også deilig og slippe å sloss med skiheisen foran en kjempelang kø. Vi hadde uten tvil noen interessante måter å komme oss både opp og ned fjellet på, men det var første ferien hvor vi kunne gjøre noe sammen, hele familien- uten at noen måte sove på dagen eller trilles i vogn. Og det var moro. Da får det ikke hjelpe at ikke alle har stilen helt enda. Men i løpet av tre dager synes jeg vi gjorde store framskritt, og framfor alt koste vi oss!! Vi var alle enige om at dette skal vi gjøre mer av.

Videoklippet viser mannen med toåringen, med en genial sele som gjør at selv minsten kan være med i bakken. Han tok det helt kult, og om man hører nøye etter, kan man høre at han synger Mikkel Rev mens han står slalom. Det var tredje dagen. Han følte seg erfaren.

Noe som stadig slår meg...

Ha en fin dag, uansett samtaleemne!

Julebetraktninger

Jeg har vært i dvale. Juledvale.
Tenke seg til, endelig har man fri - og så orker man null og niks.
Det vil si, det er ikke helt sant. Vi har vært i- og arrangert juleselskaper. Mange juleselskaper - og det har vært hyggelig. Storfamilien har fungert. De seks fetterne og kusinene har løpt mellom husene på tunet og lekt, overnattet hos hverandre og kost seg til langt på natt.
Det høres ut som en fortelling fra en Astrid Lindgren bok, og derfor som en klisje, men det er sant.
Vi har hatt det fint.
Julen for to år siden, da samme familie møttes til storfamiliejul var ikke like idyllisk. Barna var mindre, kaoset hersket, desibelnivået var høyt og foreldrene slitne.
Kanskje spiller det inn at vi voksne lært mer om hverandre nå to år senere, for selv om vi har kjent hverandre lenge har vi ikke kjent hverandre som foreldre så vanvittig lenge.
Kanskje klarer vi i større grad å akseptere hverandre uten å irritere oss for mye?
Kanskje klarer vi å ikke gjøre vår egen følelse av utiltreskkelighet om til hevding av oss selv?
For er det ikke det som ofte skjer?
Vi vil mestre livene våre og familiesammenkomster kan bli et påtvunget vindu der vi viser hverandre hva vi klarer, hva vi kler og hva barna våre klarer og kler?
Men unger må aldri bli et konkurranseelement for oss foreldre. Vi kan aldri kappes om å ha mest oppdragne barn, best kledde barn eller de flinkeste barna. Det vil ikke ende bra. For hverken barn eller voksne.

Jeg synes vi har klart det bra. Vi er langt fra perfekte noen av oss, men er det ikke det som er spennende? Vi er voksne og barn som stadig øver på å være en ekte versjon av oss selv, som andre også kan like.

Godt nyttår!

Skattejakt

Ha! Endelig har jeg blitt en blogger å regne med.
En som er inne i varmen. En som får i oppdrag å skrive om produkter. En som har en hærskare av faste følgere(vel, kanskje mer et lite, men hyggelig teselskap av følgere -takk, pappa...)
Jeg har fått gå på skattejakt for Europris, for å finne hyggelige juleting.
Det klarte jeg fint, synes jeg selv - med god assistanse fra mamma, som er nabo og god venn av en Europris nord for polarsirkelen.
Her er noe av det jeg fant:

Telyslykt og brødform

Innpakningspapir og tråd

Røde skåler, med favorittsjokolade med lakris i,
og kalenderlys så tykt at du må ta fri fra jobben
for å kunne brenne det ned før jul.

Ny lykt ved inngangsdøra

Så nå er det bare å kontakte meg om noen ønsker at jeg skal skrive om noe annet. 

En reise, for eksempel. 

Jeg foreslår oppgaver egnet for meg selv: reis til Zanzibar og skriv et innlegg om den lille, romantiske bungalowen, som ligger rett ved vannkanten. 

Eller: velg og vrak i vår designerbutikk og skriv om det på bloggen.

Går det som det gjorde på Europris, gjør de god butikk allikevel. Jeg endte med å bruke 50% mer penger enn gavekortet jeg fikk, siden jeg ikke klarte å velge...

Og på Europris fikk jeg mye for pengene. I tillegg til det jeg har tatt bilde av, fikk jeg røde spisebrikker for hele storfamilien til jul, masse julegodteri(jeg visste ikke de hadde så mye godt på Europris) og noen gaver og kalenderpakker jeg ikke kan avsløre enda.

Ha en fin skattejakt, med sverd eller gavekort!

Juleengler

Jeg elsker desember. Alle som kjenner meg vil glatt kunne skrive under på at jeg er et julemenneske. Problemet er at desember er den travleste tiden av året i min bransje; mellom femte og tjueandre desember spiller vi atten forestillinger av Nøtteknekkeren.
I år har åtteåringen bestemt seg for å følge opp juletradisjonen med å underholde folket i steden for å gjøre nyttige og koselige juleforberedelser hjemme, så han har like godt gått ut å skaffet seg en rolle i et amatørteater, hvilket innebærer at også han har atten forestillinger i desember, av julefortellingen "Scrooge".

Åtteåringen som lille Tim

Du kan si det slik at logistikken i familien er sprengt, vi er avhengige at andre tar ansvar vi burde tatt selv og at vi bare kan glemme å ha stolthet i å ha alle syv slagene i boks, og alle skapene vasket innvendig før det kan bli jul.
Moro er det allikevel, og julestemning blir det av å spille juleforestilling.
Men:
-heldige er vi som er velsignet med snille mennesker rundt oss som trår til og passer barn med kjærlighet, som plutselig har vasket bilen uten å gjøre noe nummer av det og som setter fulle kakebokser inn til oss.
Denne uka har dessuten mamma vært her og jeg har kommet hjem fra jobb til fryseren full av rundstykker til jul, sølvtøyet pusset og juledukene strøket.
Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar, og som i tillegg klarer å gi meg en følelse av at det bare er hyggelig. Det er eksempler å leve opp til, som jeg håper jeg kan føre videre, og ikke minst gjengjelde.
Vi er bortskjemte, og jeg håper vi aldri tar det for gitt.

Har du noen juleengler rundt deg?

Prøver til Nøtteknekkeren

I dag fikk de to minste være med oss på jobb og se på prøver til Nøtteknekkeren. Stas!

2-åringen prøvde å se om hodet
 til selveste Nøtteknekkeren
  kunne skilles fra kroppen. Det kunnet det.. 

Musedronningen i aksjon. 

Har du tradisjon for å se en juleforestilling før jul?

Hverdag og oppkast

Ja, på en måte har det skjedd mye siden sist blogginnlegg, på en annen side regnes det vel ikke som mye når det er det samme som har skjedd hele tiden.
Siden Halloween har vi hatt ti forestillinger av Mesteraften, så det er igrunnen levering og henting av barn i barnehagen og forestillinger det har dreid seg om i det siste.
Og oppkast. Nevnte jeg oppkast? Det begynte med åtteåringen, gikk videre til toåringen, til mannen nå i helga, til femåringen natt til mandag og avsluttet hos meg i går. Vi deler det meste.
Jeg vet jo hvor lammende det er å være kvalm, men for familien er det nok litt dumt at jeg ofte får viruset sist, for jeg klarer ikke å å huske akkurat hvor ille det er før jeg selv ligger over doskåla. Med tre gutter og en mann hjemme pleier den første reaksjonen min å være av den mindre empatiske varianten. Selv da mannen kastet opp på sidescenen på festforestillingen i helgen, tenkte jeg at du klarer nok å fortsette bare du tar deg sammen... Vel i går morges var det ikke mye jeg kunne tatt meg sammen for å gjøre, og da minst av alt en maratonforestilling for et kresent og spesielt invitert publikum.
Note to self; vi pleier å stå på når vi kan i denne familien.

Ellers kan vel dette oppsummere litt hvordan jeg støtt og stadig føler meg:

Det slo meg at jeg ville passet bedre til å leke "stiv heks", kanskje jeg kan få jobb i barnehage etterpå?

Ha en fin kveld, forhåpentligvis uten oppkast...