Skattejakt

Ha! Endelig har jeg blitt en blogger å regne med.
En som er inne i varmen. En som får i oppdrag å skrive om produkter. En som har en hærskare av faste følgere(vel, kanskje mer et lite, men hyggelig teselskap av følgere -takk, pappa...)
Jeg har fått gå på skattejakt for Europris, for å finne hyggelige juleting.
Det klarte jeg fint, synes jeg selv - med god assistanse fra mamma, som er nabo og god venn av en Europris nord for polarsirkelen.
Her er noe av det jeg fant:

Telyslykt og brødform

Innpakningspapir og tråd

Røde skåler, med favorittsjokolade med lakris i,
og kalenderlys så tykt at du må ta fri fra jobben
for å kunne brenne det ned før jul.

Ny lykt ved inngangsdøra

Så nå er det bare å kontakte meg om noen ønsker at jeg skal skrive om noe annet. 

En reise, for eksempel. 

Jeg foreslår oppgaver egnet for meg selv: reis til Zanzibar og skriv et innlegg om den lille, romantiske bungalowen, som ligger rett ved vannkanten. 

Eller: velg og vrak i vår designerbutikk og skriv om det på bloggen.

Går det som det gjorde på Europris, gjør de god butikk allikevel. Jeg endte med å bruke 50% mer penger enn gavekortet jeg fikk, siden jeg ikke klarte å velge...

Og på Europris fikk jeg mye for pengene. I tillegg til det jeg har tatt bilde av, fikk jeg røde spisebrikker for hele storfamilien til jul, masse julegodteri(jeg visste ikke de hadde så mye godt på Europris) og noen gaver og kalenderpakker jeg ikke kan avsløre enda.

Ha en fin skattejakt, med sverd eller gavekort!

Juleengler

Jeg elsker desember. Alle som kjenner meg vil glatt kunne skrive under på at jeg er et julemenneske. Problemet er at desember er den travleste tiden av året i min bransje; mellom femte og tjueandre desember spiller vi atten forestillinger av Nøtteknekkeren.
I år har åtteåringen bestemt seg for å følge opp juletradisjonen med å underholde folket i steden for å gjøre nyttige og koselige juleforberedelser hjemme, så han har like godt gått ut å skaffet seg en rolle i et amatørteater, hvilket innebærer at også han har atten forestillinger i desember, av julefortellingen "Scrooge".

Åtteåringen som lille Tim

Du kan si det slik at logistikken i familien er sprengt, vi er avhengige at andre tar ansvar vi burde tatt selv og at vi bare kan glemme å ha stolthet i å ha alle syv slagene i boks, og alle skapene vasket innvendig før det kan bli jul.
Moro er det allikevel, og julestemning blir det av å spille juleforestilling.
Men:
-heldige er vi som er velsignet med snille mennesker rundt oss som trår til og passer barn med kjærlighet, som plutselig har vasket bilen uten å gjøre noe nummer av det og som setter fulle kakebokser inn til oss.
Denne uka har dessuten mamma vært her og jeg har kommet hjem fra jobb til fryseren full av rundstykker til jul, sølvtøyet pusset og juledukene strøket.
Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar, og som i tillegg klarer å gi meg en følelse av at det bare er hyggelig. Det er eksempler å leve opp til, som jeg håper jeg kan føre videre, og ikke minst gjengjelde.
Vi er bortskjemte, og jeg håper vi aldri tar det for gitt.

Har du noen juleengler rundt deg?

Prøver til Nøtteknekkeren

I dag fikk de to minste være med oss på jobb og se på prøver til Nøtteknekkeren. Stas!

2-åringen prøvde å se om hodet
 til selveste Nøtteknekkeren
  kunne skilles fra kroppen. Det kunnet det.. 

Musedronningen i aksjon. 

Har du tradisjon for å se en juleforestilling før jul?

Hverdag og oppkast

Ja, på en måte har det skjedd mye siden sist blogginnlegg, på en annen side regnes det vel ikke som mye når det er det samme som har skjedd hele tiden.
Siden Halloween har vi hatt ti forestillinger av Mesteraften, så det er igrunnen levering og henting av barn i barnehagen og forestillinger det har dreid seg om i det siste.
Og oppkast. Nevnte jeg oppkast? Det begynte med åtteåringen, gikk videre til toåringen, til mannen nå i helga, til femåringen natt til mandag og avsluttet hos meg i går. Vi deler det meste.
Jeg vet jo hvor lammende det er å være kvalm, men for familien er det nok litt dumt at jeg ofte får viruset sist, for jeg klarer ikke å å huske akkurat hvor ille det er før jeg selv ligger over doskåla. Med tre gutter og en mann hjemme pleier den første reaksjonen min å være av den mindre empatiske varianten. Selv da mannen kastet opp på sidescenen på festforestillingen i helgen, tenkte jeg at du klarer nok å fortsette bare du tar deg sammen... Vel i går morges var det ikke mye jeg kunne tatt meg sammen for å gjøre, og da minst av alt en maratonforestilling for et kresent og spesielt invitert publikum.
Note to self; vi pleier å stå på når vi kan i denne familien.

Ellers kan vel dette oppsummere litt hvordan jeg støtt og stadig føler meg:

Det slo meg at jeg ville passet bedre til å leke "stiv heks", kanskje jeg kan få jobb i barnehage etterpå?

Ha en fin kveld, forhåpentligvis uten oppkast...

Happy Halloween!

Mange i Nasjonalballetten benyttet anledningen til å kle seg ut i dag, siden det jo faktisk er Halloween. Artig å gjøre på en jobb der man ikke får anledningen til å kle seg ut så ofte.
Dette var det som møtte meg i morges:

Noen hadde bomma litt og kledt seg ut i samme kostyme.
Dette ballerinakostymet var veldig populært.

                             

Mange av guttene hadde latt seg inspirere av 90-tallsserien Baywatch, og blant
 jentene var det påfallende mange gekkoer.

Jeg hadde også den ideen, men var fornøyd med at ingen hadde
klart å stjele den originale halloween-ideen min; gekko klonet med en sølvrev.
Det har du ikke sett før! Jeg har latt etterveksten gro ganske lenge for å få til den effekten.

Har du kledd deg ut i dag?

Sinnadanseren

Sinnasnekkeren go home - her kommer sinnadanseren!
Den siste uka har jeg eksplodert tre ganger på jobb. På overordnede. Og på en brannalarm utløst på et lite gunstig tidspunkt.
Var det nødvendig? Nei
Var det uungåelig? Ja.

Jeg er sliten. Og tidsklemt.
Man skal ikke undervurdere det eksplosive potensialet det ligger i å være fysisk sliten.
Ei heller ikke i det å være tidsklemt, med dårlig samvittighet i begge retninger.

Det er tid for ny premiere; Mesteraften 2012, tre balletter av tre store Mestere.
Første ballett er "Symfoni i C" av George Balanchine.
Samme koreograf som forrige ballett jeg danset, ny dame fra Amerika har kommet for å sjekke at trinnene sitter som de skal.
Nå er det flere som kanskje ikke er gode nok.
Ifølge dame som nå har ansvaret for at det blir gjort i Balanchine's ånd.
Det er solistene som er i trøbbel. Gruppa er kanskje i trøbbel vi også, men vi har ingen ekstra dansere å bytte med, så her er det bare å jobbe med oss de har..
Fredag startet jobbdagen med en "peptalk"med tema gjennomgangen av balletten kvelden før. Den hadde hverken vært bra nok teknisk, stilmessig eller innlevelsesmessig. God morgen til deg også. Faktisk så var det ikke akseptabelt for denne balletten. Ikke denne balletten, heller. Jeg vet det er den måten Balanchine-damene pleier å jobbe på, men man blir alltid litt tatt på senga, også over egen reaksjon på slikt. Selv på andres vegne.
Jeg motiveres veldig dårlig av skriking og roping etter bedre resultater. Greit nok at man ikke alltid danser bra nok, det er en del av det man må jobbe med. Men for meg er det avgjørende at det formidles på en konstruktiv måte. Jeg ikke så bra på å takle det hvis ikke, nå som jeg nærmer meg førti, nå som jeg administrerer et halvt fotballag hjemme, nå som jeg gir Trude mer plass hos danseren meg.
Her blir den største utfordringen å glemme seg selv, for å takle dårlige vibrasjoner.
Ta inn korreksjonene og jobbe skrittvis framover til premieren. Som er om en uke. Min erfaring er at det er siste uka det mest interessante skjer. Når man har kommet seg gjennom overgangen fra sal til scene.
Dette er min tyvende sesong i Nasjonalballetten, og min viktigste erfaring er å ikke ta ting så personlig. Alle vil ha det beste resultatet på en premiere, og handler deretter. Man er en brikke av et puslespill som skal bli ferdig, og kommentarer som kommer er (stort sett..) motivert av at resultatet skal bli best mulig.
Derfor er det irriterende at jeg ikke alltid klarer å være rasjonell når det røyner på, når jeg er sliten. Det er mye artigere å være den som er stor på det og som holder hodet kaldt og hjertet varmt.
Det er ikke noe å skryte av å være den "voksne" som freser mens tårene spruter at sjefen får se å skaffe seg en mikrofon så hun slipper å skrike gjennom hele salen at vi ikke kan markere trinn, når fru Amerika akkurat har sagt vi kan, siden vi allerede har danset hele balletten. Det føles ikke som man er den modne og sindige når man ikke klarer å gi seg helt, selv etter en unnskyldning og opplysningen om at det var en misforståelse. Da er man den slitne og tidsklemte.
Nevne noen "Black Swan"?

Mannen i aksjon til høyre i kommende forestilling.

Nå går vi inn i siste uke før premiere og erfaringsmessig dukker det gjerne opp flere episider det kan være fristende å blogge om, men jeg tviler på at det er der jeg kommer til å kanalisere energien. Vi får se..

Forresten, jeg tror jeg har klart å fikse problemet med å legge igjen kommentarer. Prøv gjerne!
Ha en fin helg, sinna eller glad!

Handle"bonger" på avveie

Har du alltid en sånn klar når du trenger, en sånn som jeg ikke engang aner hva heter, men som jeg stort sett behøver hver gang jeg handler - en sånn "bong" til å få en handlevogn fri? Man kan jo også bruke en tier, selvfølgelig. Samme nytten.
På min lokale REMA har de begynt å låne ut tiere til meg, selv om de vet at de sikkert har donert et dusin "bonger" til meg. De tenker vel at "bongene" får gå til noen som klarer å ta vare på de. Tierne klarer jeg faktisk å huske å levere tilbake. Jeg tror det har noe med at hjernen skiller mellom det jeg MÅ gjøre og det jeg BØR gjøre. Jeg MÅ returnere lånte penger, men min egen handle"bong" BØR jeg legge et praktisk sted jeg hvor den er lett å finne neste handletur. Min hjerne prioriterer ikke å finne et slikt sted, så den havner i bukselomma, jakkelomma, veska, biltaket etc. (Jeg har faktisk klart det kunststykket å kjøre med dyrebar last på biltaket, uten å feste det, - to ganger! Uten at det falt av! På motorveien! Den ene gangen var det veska, andre gangen var det "bare" nøklene..)

Forrige uke bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med "bongene" på avveie og saumfarte huset for disse:

Funnsteder ble dokumentert med bilde, og alle fant jeg nøyaktig slik som bildet viser, bortsett fra ett. Hvilket bilde er arrangert?

Vel, nå kan jeg snart begynne å kalle dette en interiørblogg..
(Riktig svar er at "bongen" foran bøkene av Dostojevskij er arrangert. Ville gjerne vise at vi ikke bare leser Barbapapa. Og siden det er såpass mye skinn i akkurat det bildet,  passer jeg på å skrive det også, så man forstår hvilke kultiverte mennesker vi egentlig er.)

Er du flink til å ha orden på utsyr du trenger når du skal handle?