To be (in) or not to be (in), that's the question

Man bestemmer seg for å dele noe av seg selv, blottlegge seg litt, kanskje mer etterhvert - om man føler seg komfortabel med at grensene tøyes. Veien blir til mens man går. Men det vil alltid være noen som har perfeksjonert evnen til å være negativ til alle nye initiativ som de ikke er en del av selv,  nærmest som et instinkt, samtidig som de prøver så godt de kan å skjule det, for hvem vil vel egentlig framstå som en grinebiter?  Disse personene vil si noe sånt som "det er så utrolig in i tiden å blogge " i en tone der du skjønner at det som egentlig er in, er å ikke være in.

Men jeg planlegger å, etter dette innlegget hverken forholde meg til inne eller ute, for om man vil gå ut i shorts en vinterdag føler man uansett kulda, om shortsen er moderne eller ikke.