Happy Halloween!

Mange i Nasjonalballetten benyttet anledningen til å kle seg ut i dag, siden det jo faktisk er Halloween. Artig å gjøre på en jobb der man ikke får anledningen til å kle seg ut så ofte.
Dette var det som møtte meg i morges:

Noen hadde bomma litt og kledt seg ut i samme kostyme.
Dette ballerinakostymet var veldig populært.

                             

Mange av guttene hadde latt seg inspirere av 90-tallsserien Baywatch, og blant
 jentene var det påfallende mange gekkoer.

Jeg hadde også den ideen, men var fornøyd med at ingen hadde
klart å stjele den originale halloween-ideen min; gekko klonet med en sølvrev.
Det har du ikke sett før! Jeg har latt etterveksten gro ganske lenge for å få til den effekten.

Har du kledd deg ut i dag?

Sinnadanseren

Sinnasnekkeren go home - her kommer sinnadanseren!
Den siste uka har jeg eksplodert tre ganger på jobb. På overordnede. Og på en brannalarm utløst på et lite gunstig tidspunkt.
Var det nødvendig? Nei
Var det uungåelig? Ja.

Jeg er sliten. Og tidsklemt.
Man skal ikke undervurdere det eksplosive potensialet det ligger i å være fysisk sliten.
Ei heller ikke i det å være tidsklemt, med dårlig samvittighet i begge retninger.

Det er tid for ny premiere; Mesteraften 2012, tre balletter av tre store Mestere.
Første ballett er "Symfoni i C" av George Balanchine.
Samme koreograf som forrige ballett jeg danset, ny dame fra Amerika har kommet for å sjekke at trinnene sitter som de skal.
Nå er det flere som kanskje ikke er gode nok.
Ifølge dame som nå har ansvaret for at det blir gjort i Balanchine's ånd.
Det er solistene som er i trøbbel. Gruppa er kanskje i trøbbel vi også, men vi har ingen ekstra dansere å bytte med, så her er det bare å jobbe med oss de har..
Fredag startet jobbdagen med en "peptalk"med tema gjennomgangen av balletten kvelden før. Den hadde hverken vært bra nok teknisk, stilmessig eller innlevelsesmessig. God morgen til deg også. Faktisk så var det ikke akseptabelt for denne balletten. Ikke denne balletten, heller. Jeg vet det er den måten Balanchine-damene pleier å jobbe på, men man blir alltid litt tatt på senga, også over egen reaksjon på slikt. Selv på andres vegne.
Jeg motiveres veldig dårlig av skriking og roping etter bedre resultater. Greit nok at man ikke alltid danser bra nok, det er en del av det man må jobbe med. Men for meg er det avgjørende at det formidles på en konstruktiv måte. Jeg ikke så bra på å takle det hvis ikke, nå som jeg nærmer meg førti, nå som jeg administrerer et halvt fotballag hjemme, nå som jeg gir Trude mer plass hos danseren meg.
Her blir den største utfordringen å glemme seg selv, for å takle dårlige vibrasjoner.
Ta inn korreksjonene og jobbe skrittvis framover til premieren. Som er om en uke. Min erfaring er at det er siste uka det mest interessante skjer. Når man har kommet seg gjennom overgangen fra sal til scene.
Dette er min tyvende sesong i Nasjonalballetten, og min viktigste erfaring er å ikke ta ting så personlig. Alle vil ha det beste resultatet på en premiere, og handler deretter. Man er en brikke av et puslespill som skal bli ferdig, og kommentarer som kommer er (stort sett..) motivert av at resultatet skal bli best mulig.
Derfor er det irriterende at jeg ikke alltid klarer å være rasjonell når det røyner på, når jeg er sliten. Det er mye artigere å være den som er stor på det og som holder hodet kaldt og hjertet varmt.
Det er ikke noe å skryte av å være den "voksne" som freser mens tårene spruter at sjefen får se å skaffe seg en mikrofon så hun slipper å skrike gjennom hele salen at vi ikke kan markere trinn, når fru Amerika akkurat har sagt vi kan, siden vi allerede har danset hele balletten. Det føles ikke som man er den modne og sindige når man ikke klarer å gi seg helt, selv etter en unnskyldning og opplysningen om at det var en misforståelse. Da er man den slitne og tidsklemte.
Nevne noen "Black Swan"?

Mannen i aksjon til høyre i kommende forestilling.

Nå går vi inn i siste uke før premiere og erfaringsmessig dukker det gjerne opp flere episider det kan være fristende å blogge om, men jeg tviler på at det er der jeg kommer til å kanalisere energien. Vi får se..

Forresten, jeg tror jeg har klart å fikse problemet med å legge igjen kommentarer. Prøv gjerne!
Ha en fin helg, sinna eller glad!

Handle"bonger" på avveie

Har du alltid en sånn klar når du trenger, en sånn som jeg ikke engang aner hva heter, men som jeg stort sett behøver hver gang jeg handler - en sånn "bong" til å få en handlevogn fri? Man kan jo også bruke en tier, selvfølgelig. Samme nytten.
På min lokale REMA har de begynt å låne ut tiere til meg, selv om de vet at de sikkert har donert et dusin "bonger" til meg. De tenker vel at "bongene" får gå til noen som klarer å ta vare på de. Tierne klarer jeg faktisk å huske å levere tilbake. Jeg tror det har noe med at hjernen skiller mellom det jeg MÅ gjøre og det jeg BØR gjøre. Jeg MÅ returnere lånte penger, men min egen handle"bong" BØR jeg legge et praktisk sted jeg hvor den er lett å finne neste handletur. Min hjerne prioriterer ikke å finne et slikt sted, så den havner i bukselomma, jakkelomma, veska, biltaket etc. (Jeg har faktisk klart det kunststykket å kjøre med dyrebar last på biltaket, uten å feste det, - to ganger! Uten at det falt av! På motorveien! Den ene gangen var det veska, andre gangen var det "bare" nøklene..)

Forrige uke bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med "bongene" på avveie og saumfarte huset for disse:

Funnsteder ble dokumentert med bilde, og alle fant jeg nøyaktig slik som bildet viser, bortsett fra ett. Hvilket bilde er arrangert?

Vel, nå kan jeg snart begynne å kalle dette en interiørblogg..
(Riktig svar er at "bongen" foran bøkene av Dostojevskij er arrangert. Ville gjerne vise at vi ikke bare leser Barbapapa. Og siden det er såpass mye skinn i akkurat det bildet,  passer jeg på å skrive det også, så man forstår hvilke kultiverte mennesker vi egentlig er.)

Er du flink til å ha orden på utsyr du trenger når du skal handle?

Restaurantmiddag

Logistikken i familien går ikke alltid på skinner.
Det er selvvalgt å ha flyttet ut på "landet", og du verden hvor deilig det er å komme seg ut av byen etter endt arbeidsdag. Men når man står i svette treningsklær kl 1600 og er ferdig på jobb, og det eneste toget du kan ta for å nå barnehagen før den stenger går 1609, kan man lure på om det var riktig vurdering å flytte til gards. Da er det bare å ha skoene klare i studioet og beinfly, tenke på barnas skogsopplevelser i barnehagen i dag og håpe at svettelukten etter dagens innsats ikke tar livet av medpassasjerene på toget. Etter tre barn i samme barnehage er heldigvis personalet der vante med at vi kommer hesblesende i treningstøy og samler sammen de siste barna i barnehagen, som alle er våre.
Heldigvis er det ikke alltid slik.
Uka som var hadde vi et par tilfeller av "Gutter, skal vi ta en togtur til Oslo for å spise middag på perrongen"-varianten.

Her kan man se et eksempel på toppen av flaks; leken i Happy Meal er et serveringsbrett!

Det er veldig praktisk, og i grunnen helt nødvendig, for på den måten kan alltid noen være sammen med barna.
Mamma har prøver på formiddagen og forestilling på kvelden. Pappa har ikke forestilling og er ferdig sent.
2 1/2 år er i nedre grense for å være hjemme alene og ordne mat selv. Da kan familien unne seg familierestaurant, om ikke akkurat -besøk, så så godt som; take away. På Oslo S. En knapp halvtime. Så kan pappa ta stafettpinnene med tilbake, langt unna byens kjas og mas, mette og gode og klare for friskusaktivitet nr 1; speideren. Kart og kompassopplæring i skog og hei.

Stadig har vi lignende situasjoner (som så mange andre småbarnsforeldre).
For de som kjenner oss er det ingen hemmelighet at mannen ikke brenner for matlaging.
Sjebnen ville det slik at han en dag fikk ansvaret for å skaffe noe spiselig til alle fire mannlige familiemedlemmer, helst middag. For de skulle på Nathionalteateret og se en forestilling.
For de som kjenner oss er det heller ingen hemmelighet at selv om intensjonene er gode, er tid et litt trøblete begrep for samme mann. Og pengebruk. Han er faktisk den flinkeste jeg kjenner til å bruke lite penger.
Så da tiden ble knapp før toget til byen skulle gå, ble middagen til tre skolebrød på fire personer. Og hvem vil vel kaste bort en krone på pose, når man kan balansere minst tre skolebrød på en arm? Det kan man selvfølgelig lett når man står i ro og venter på toget - alene. Værre er det når man har med tre kjekke gutter på perrongen som løper rundt, og enda værre igjen når en av de må på do.
Nå tenker du kanskje at hvorfor ble ikke disse skolebrødene delt ut?
Det tenkte jeg også.
Det var noe med at en toåring aldri kom til å spise opp et helt skolebrød alene, så derfor skulle far og sønn dele. Vel, etter en lang dag i barnehagen skal du ikke undervurdere en toåring som blir tilbudt skolebrød til middag.
Pappa satt slukøret igjen. Takk og lov for mobiltelefonen. Mamma kunne møte gjengen på Oslo S. og overlevere nye under- og olabukser og karbonader, før hun selv dro hjem. Dette skulle være Herrenes aften.
Ingen barn orket karbonader etter skolebrød.
Alle voksne (les:en) orket karbonader (alle) etter å ha blitt snytt for skolebrød.
Alle barn hadde blodsukkerfall i pausen på teateret.
Narvesen hadde ikke tilbud på pølser, men fikk solgt de allikevel. Og de hadde nok servietter til å tørke hysteriske tårer.

Og av det kan vi lære at det kan lønne seg å kjøpe en til hver, selv om minstemann bare er to år.
Og at pose kan komme godt med når man skal holde noe man senere ønsker å dele opp, spesielt om man samtidig skal hjelpe andre å tisse.

Premiere

Så ble det forestilling i går.
Det gikk bra og det var en kjempegod følelse å komme i mål.
Jeg tror jammen det ble bra nok, også!

Ha en fin lørdagskveld!

Kamuflasjekatt

Vel, formen er bedre - for min egen del.
Og jammen blir det forestilling på fredag også! Dobbel ibux før gjennomgang er ikke å forakte..

Min minifilleryelagende femåring har derimot blitt syk, og erfaringsmessig vil jeg tro at viruset må hilse på stort sett hele familien før det flyr videre, inkludert våre to kår; besteforeldre og oldemor.

Nevnte jeg forresten at katten vår er en kamuflasjekatt?

Ha en fin kveld, i forkledning eller ei!

Syk

Er det mulig? Like etter jeg hadde trykket "publiser" innlegg i går, kjente jeg det. En kriblende følelse i halsen og litt verking i kroppen. Jeg som nesten aldri er syk har blitt syk. Nede for telling.
Det passer jo bra nå som jeg hadde tenkt å gi jernet på jobben. NAJS!
Det passer jo like bra som sist jeg var skikkelig syk, det var i jula i forfjor. Eller gangen før der da jeg fikk omgangssyken på julaften og mannen ble sånn passe snurt fordi det ødela juleidyllen... Det hjalp heller ikke på situasjonen at brannalarmen gikk da jeg fikk karret meg til å ta en dusj og alle åtte seriekoblede røykvarslere gikk midt under julemiddagen.
Men det er vel en sammenheng, vi blir vel lettere syke når vi er stressa.
Så i dag har jeg ligget under dyna i hele dag. Jeg har blitt ganske flink til å ikke ergre meg over ting jeg ikke rår over. Så jeg har ligget og ikke orket stort. Heldigvis har en omsorgsfull åtteåring høstferie, og han ble glad for å ikke måtte være alene hjemme. Så han har hentet drikke og avisen, febernedsettende og katten, for å holde meg med selskap. Selv hadde han jo lagt andre planer, som innebar en kompis og Wii.

Da resten av gjengen kom hjem hadde femåringen laget en gave og et kort til meg, siden jeg er syk.

På kortet stod det Til mamma fra Johann Elsker deg
Det er verdt å være syk bare for å få slike presanger!
Selve gaven var, som avbildet - en fargerik minifillerye, som han stadig spør om hva jeg skal bruke til.
Jeg vrir hjernen for å finne et tilfredsstillende svar, og det siste vi har landet på er et bokmerke.

God bedring til meg selv og andre som er syke!