Restaurantmiddag

Logistikken i familien går ikke alltid på skinner.
Det er selvvalgt å ha flyttet ut på "landet", og du verden hvor deilig det er å komme seg ut av byen etter endt arbeidsdag. Men når man står i svette treningsklær kl 1600 og er ferdig på jobb, og det eneste toget du kan ta for å nå barnehagen før den stenger går 1609, kan man lure på om det var riktig vurdering å flytte til gards. Da er det bare å ha skoene klare i studioet og beinfly, tenke på barnas skogsopplevelser i barnehagen i dag og håpe at svettelukten etter dagens innsats ikke tar livet av medpassasjerene på toget. Etter tre barn i samme barnehage er heldigvis personalet der vante med at vi kommer hesblesende i treningstøy og samler sammen de siste barna i barnehagen, som alle er våre.
Heldigvis er det ikke alltid slik.
Uka som var hadde vi et par tilfeller av "Gutter, skal vi ta en togtur til Oslo for å spise middag på perrongen"-varianten.

Her kan man se et eksempel på toppen av flaks; leken i Happy Meal er et serveringsbrett!

Det er veldig praktisk, og i grunnen helt nødvendig, for på den måten kan alltid noen være sammen med barna.
Mamma har prøver på formiddagen og forestilling på kvelden. Pappa har ikke forestilling og er ferdig sent.
2 1/2 år er i nedre grense for å være hjemme alene og ordne mat selv. Da kan familien unne seg familierestaurant, om ikke akkurat -besøk, så så godt som; take away. På Oslo S. En knapp halvtime. Så kan pappa ta stafettpinnene med tilbake, langt unna byens kjas og mas, mette og gode og klare for friskusaktivitet nr 1; speideren. Kart og kompassopplæring i skog og hei.

Stadig har vi lignende situasjoner (som så mange andre småbarnsforeldre).
For de som kjenner oss er det ingen hemmelighet at mannen ikke brenner for matlaging.
Sjebnen ville det slik at han en dag fikk ansvaret for å skaffe noe spiselig til alle fire mannlige familiemedlemmer, helst middag. For de skulle på Nathionalteateret og se en forestilling.
For de som kjenner oss er det heller ingen hemmelighet at selv om intensjonene er gode, er tid et litt trøblete begrep for samme mann. Og pengebruk. Han er faktisk den flinkeste jeg kjenner til å bruke lite penger.
Så da tiden ble knapp før toget til byen skulle gå, ble middagen til tre skolebrød på fire personer. Og hvem vil vel kaste bort en krone på pose, når man kan balansere minst tre skolebrød på en arm? Det kan man selvfølgelig lett når man står i ro og venter på toget - alene. Værre er det når man har med tre kjekke gutter på perrongen som løper rundt, og enda værre igjen når en av de må på do.
Nå tenker du kanskje at hvorfor ble ikke disse skolebrødene delt ut?
Det tenkte jeg også.
Det var noe med at en toåring aldri kom til å spise opp et helt skolebrød alene, så derfor skulle far og sønn dele. Vel, etter en lang dag i barnehagen skal du ikke undervurdere en toåring som blir tilbudt skolebrød til middag.
Pappa satt slukøret igjen. Takk og lov for mobiltelefonen. Mamma kunne møte gjengen på Oslo S. og overlevere nye under- og olabukser og karbonader, før hun selv dro hjem. Dette skulle være Herrenes aften.
Ingen barn orket karbonader etter skolebrød.
Alle voksne (les:en) orket karbonader (alle) etter å ha blitt snytt for skolebrød.
Alle barn hadde blodsukkerfall i pausen på teateret.
Narvesen hadde ikke tilbud på pølser, men fikk solgt de allikevel. Og de hadde nok servietter til å tørke hysteriske tårer.

Og av det kan vi lære at det kan lønne seg å kjøpe en til hver, selv om minstemann bare er to år.
Og at pose kan komme godt med når man skal holde noe man senere ønsker å dele opp, spesielt om man samtidig skal hjelpe andre å tisse.