Hverdag og oppkast

Ja, på en måte har det skjedd mye siden sist blogginnlegg, på en annen side regnes det vel ikke som mye når det er det samme som har skjedd hele tiden.
Siden Halloween har vi hatt ti forestillinger av Mesteraften, så det er igrunnen levering og henting av barn i barnehagen og forestillinger det har dreid seg om i det siste.
Og oppkast. Nevnte jeg oppkast? Det begynte med åtteåringen, gikk videre til toåringen, til mannen nå i helga, til femåringen natt til mandag og avsluttet hos meg i går. Vi deler det meste.
Jeg vet jo hvor lammende det er å være kvalm, men for familien er det nok litt dumt at jeg ofte får viruset sist, for jeg klarer ikke å å huske akkurat hvor ille det er før jeg selv ligger over doskåla. Med tre gutter og en mann hjemme pleier den første reaksjonen min å være av den mindre empatiske varianten. Selv da mannen kastet opp på sidescenen på festforestillingen i helgen, tenkte jeg at du klarer nok å fortsette bare du tar deg sammen... Vel i går morges var det ikke mye jeg kunne tatt meg sammen for å gjøre, og da minst av alt en maratonforestilling for et kresent og spesielt invitert publikum.
Note to self; vi pleier å stå på når vi kan i denne familien.

Ellers kan vel dette oppsummere litt hvordan jeg støtt og stadig føler meg:

Det slo meg at jeg ville passet bedre til å leke "stiv heks", kanskje jeg kan få jobb i barnehage etterpå?

Ha en fin kveld, forhåpentligvis uten oppkast...