Skattejakt

Ha! Endelig har jeg blitt en blogger å regne med.
En som er inne i varmen. En som får i oppdrag å skrive om produkter. En som har en hærskare av faste følgere(vel, kanskje mer et lite, men hyggelig teselskap av følgere -takk, pappa...)
Jeg har fått gå på skattejakt for Europris, for å finne hyggelige juleting.
Det klarte jeg fint, synes jeg selv - med god assistanse fra mamma, som er nabo og god venn av en Europris nord for polarsirkelen.
Her er noe av det jeg fant:

Telyslykt og brødform

Innpakningspapir og tråd

Røde skåler, med favorittsjokolade med lakris i,
og kalenderlys så tykt at du må ta fri fra jobben
for å kunne brenne det ned før jul.

Ny lykt ved inngangsdøra

Så nå er det bare å kontakte meg om noen ønsker at jeg skal skrive om noe annet. 

En reise, for eksempel. 

Jeg foreslår oppgaver egnet for meg selv: reis til Zanzibar og skriv et innlegg om den lille, romantiske bungalowen, som ligger rett ved vannkanten. 

Eller: velg og vrak i vår designerbutikk og skriv om det på bloggen.

Går det som det gjorde på Europris, gjør de god butikk allikevel. Jeg endte med å bruke 50% mer penger enn gavekortet jeg fikk, siden jeg ikke klarte å velge...

Og på Europris fikk jeg mye for pengene. I tillegg til det jeg har tatt bilde av, fikk jeg røde spisebrikker for hele storfamilien til jul, masse julegodteri(jeg visste ikke de hadde så mye godt på Europris) og noen gaver og kalenderpakker jeg ikke kan avsløre enda.

Ha en fin skattejakt, med sverd eller gavekort!

Juleengler

Jeg elsker desember. Alle som kjenner meg vil glatt kunne skrive under på at jeg er et julemenneske. Problemet er at desember er den travleste tiden av året i min bransje; mellom femte og tjueandre desember spiller vi atten forestillinger av Nøtteknekkeren.
I år har åtteåringen bestemt seg for å følge opp juletradisjonen med å underholde folket i steden for å gjøre nyttige og koselige juleforberedelser hjemme, så han har like godt gått ut å skaffet seg en rolle i et amatørteater, hvilket innebærer at også han har atten forestillinger i desember, av julefortellingen "Scrooge".

Åtteåringen som lille Tim

Du kan si det slik at logistikken i familien er sprengt, vi er avhengige at andre tar ansvar vi burde tatt selv og at vi bare kan glemme å ha stolthet i å ha alle syv slagene i boks, og alle skapene vasket innvendig før det kan bli jul.
Moro er det allikevel, og julestemning blir det av å spille juleforestilling.
Men:
-heldige er vi som er velsignet med snille mennesker rundt oss som trår til og passer barn med kjærlighet, som plutselig har vasket bilen uten å gjøre noe nummer av det og som setter fulle kakebokser inn til oss.
Denne uka har dessuten mamma vært her og jeg har kommet hjem fra jobb til fryseren full av rundstykker til jul, sølvtøyet pusset og juledukene strøket.
Jeg er så utrolig takknemlig for alle som bidrar, og som i tillegg klarer å gi meg en følelse av at det bare er hyggelig. Det er eksempler å leve opp til, som jeg håper jeg kan føre videre, og ikke minst gjengjelde.
Vi er bortskjemte, og jeg håper vi aldri tar det for gitt.

Har du noen juleengler rundt deg?

Prøver til Nøtteknekkeren

I dag fikk de to minste være med oss på jobb og se på prøver til Nøtteknekkeren. Stas!

2-åringen prøvde å se om hodet
 til selveste Nøtteknekkeren
  kunne skilles fra kroppen. Det kunnet det.. 

Musedronningen i aksjon. 

Har du tradisjon for å se en juleforestilling før jul?

Hverdag og oppkast

Ja, på en måte har det skjedd mye siden sist blogginnlegg, på en annen side regnes det vel ikke som mye når det er det samme som har skjedd hele tiden.
Siden Halloween har vi hatt ti forestillinger av Mesteraften, så det er igrunnen levering og henting av barn i barnehagen og forestillinger det har dreid seg om i det siste.
Og oppkast. Nevnte jeg oppkast? Det begynte med åtteåringen, gikk videre til toåringen, til mannen nå i helga, til femåringen natt til mandag og avsluttet hos meg i går. Vi deler det meste.
Jeg vet jo hvor lammende det er å være kvalm, men for familien er det nok litt dumt at jeg ofte får viruset sist, for jeg klarer ikke å å huske akkurat hvor ille det er før jeg selv ligger over doskåla. Med tre gutter og en mann hjemme pleier den første reaksjonen min å være av den mindre empatiske varianten. Selv da mannen kastet opp på sidescenen på festforestillingen i helgen, tenkte jeg at du klarer nok å fortsette bare du tar deg sammen... Vel i går morges var det ikke mye jeg kunne tatt meg sammen for å gjøre, og da minst av alt en maratonforestilling for et kresent og spesielt invitert publikum.
Note to self; vi pleier å stå på når vi kan i denne familien.

Ellers kan vel dette oppsummere litt hvordan jeg støtt og stadig føler meg:

Det slo meg at jeg ville passet bedre til å leke "stiv heks", kanskje jeg kan få jobb i barnehage etterpå?

Ha en fin kveld, forhåpentligvis uten oppkast...

Happy Halloween!

Mange i Nasjonalballetten benyttet anledningen til å kle seg ut i dag, siden det jo faktisk er Halloween. Artig å gjøre på en jobb der man ikke får anledningen til å kle seg ut så ofte.
Dette var det som møtte meg i morges:

Noen hadde bomma litt og kledt seg ut i samme kostyme.
Dette ballerinakostymet var veldig populært.

                             

Mange av guttene hadde latt seg inspirere av 90-tallsserien Baywatch, og blant
 jentene var det påfallende mange gekkoer.

Jeg hadde også den ideen, men var fornøyd med at ingen hadde
klart å stjele den originale halloween-ideen min; gekko klonet med en sølvrev.
Det har du ikke sett før! Jeg har latt etterveksten gro ganske lenge for å få til den effekten.

Har du kledd deg ut i dag?

Sinnadanseren

Sinnasnekkeren go home - her kommer sinnadanseren!
Den siste uka har jeg eksplodert tre ganger på jobb. På overordnede. Og på en brannalarm utløst på et lite gunstig tidspunkt.
Var det nødvendig? Nei
Var det uungåelig? Ja.

Jeg er sliten. Og tidsklemt.
Man skal ikke undervurdere det eksplosive potensialet det ligger i å være fysisk sliten.
Ei heller ikke i det å være tidsklemt, med dårlig samvittighet i begge retninger.

Det er tid for ny premiere; Mesteraften 2012, tre balletter av tre store Mestere.
Første ballett er "Symfoni i C" av George Balanchine.
Samme koreograf som forrige ballett jeg danset, ny dame fra Amerika har kommet for å sjekke at trinnene sitter som de skal.
Nå er det flere som kanskje ikke er gode nok.
Ifølge dame som nå har ansvaret for at det blir gjort i Balanchine's ånd.
Det er solistene som er i trøbbel. Gruppa er kanskje i trøbbel vi også, men vi har ingen ekstra dansere å bytte med, så her er det bare å jobbe med oss de har..
Fredag startet jobbdagen med en "peptalk"med tema gjennomgangen av balletten kvelden før. Den hadde hverken vært bra nok teknisk, stilmessig eller innlevelsesmessig. God morgen til deg også. Faktisk så var det ikke akseptabelt for denne balletten. Ikke denne balletten, heller. Jeg vet det er den måten Balanchine-damene pleier å jobbe på, men man blir alltid litt tatt på senga, også over egen reaksjon på slikt. Selv på andres vegne.
Jeg motiveres veldig dårlig av skriking og roping etter bedre resultater. Greit nok at man ikke alltid danser bra nok, det er en del av det man må jobbe med. Men for meg er det avgjørende at det formidles på en konstruktiv måte. Jeg ikke så bra på å takle det hvis ikke, nå som jeg nærmer meg førti, nå som jeg administrerer et halvt fotballag hjemme, nå som jeg gir Trude mer plass hos danseren meg.
Her blir den største utfordringen å glemme seg selv, for å takle dårlige vibrasjoner.
Ta inn korreksjonene og jobbe skrittvis framover til premieren. Som er om en uke. Min erfaring er at det er siste uka det mest interessante skjer. Når man har kommet seg gjennom overgangen fra sal til scene.
Dette er min tyvende sesong i Nasjonalballetten, og min viktigste erfaring er å ikke ta ting så personlig. Alle vil ha det beste resultatet på en premiere, og handler deretter. Man er en brikke av et puslespill som skal bli ferdig, og kommentarer som kommer er (stort sett..) motivert av at resultatet skal bli best mulig.
Derfor er det irriterende at jeg ikke alltid klarer å være rasjonell når det røyner på, når jeg er sliten. Det er mye artigere å være den som er stor på det og som holder hodet kaldt og hjertet varmt.
Det er ikke noe å skryte av å være den "voksne" som freser mens tårene spruter at sjefen får se å skaffe seg en mikrofon så hun slipper å skrike gjennom hele salen at vi ikke kan markere trinn, når fru Amerika akkurat har sagt vi kan, siden vi allerede har danset hele balletten. Det føles ikke som man er den modne og sindige når man ikke klarer å gi seg helt, selv etter en unnskyldning og opplysningen om at det var en misforståelse. Da er man den slitne og tidsklemte.
Nevne noen "Black Swan"?

Mannen i aksjon til høyre i kommende forestilling.

Nå går vi inn i siste uke før premiere og erfaringsmessig dukker det gjerne opp flere episider det kan være fristende å blogge om, men jeg tviler på at det er der jeg kommer til å kanalisere energien. Vi får se..

Forresten, jeg tror jeg har klart å fikse problemet med å legge igjen kommentarer. Prøv gjerne!
Ha en fin helg, sinna eller glad!

Handle"bonger" på avveie

Har du alltid en sånn klar når du trenger, en sånn som jeg ikke engang aner hva heter, men som jeg stort sett behøver hver gang jeg handler - en sånn "bong" til å få en handlevogn fri? Man kan jo også bruke en tier, selvfølgelig. Samme nytten.
På min lokale REMA har de begynt å låne ut tiere til meg, selv om de vet at de sikkert har donert et dusin "bonger" til meg. De tenker vel at "bongene" får gå til noen som klarer å ta vare på de. Tierne klarer jeg faktisk å huske å levere tilbake. Jeg tror det har noe med at hjernen skiller mellom det jeg MÅ gjøre og det jeg BØR gjøre. Jeg MÅ returnere lånte penger, men min egen handle"bong" BØR jeg legge et praktisk sted jeg hvor den er lett å finne neste handletur. Min hjerne prioriterer ikke å finne et slikt sted, så den havner i bukselomma, jakkelomma, veska, biltaket etc. (Jeg har faktisk klart det kunststykket å kjøre med dyrebar last på biltaket, uten å feste det, - to ganger! Uten at det falt av! På motorveien! Den ene gangen var det veska, andre gangen var det "bare" nøklene..)

Forrige uke bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med "bongene" på avveie og saumfarte huset for disse:

Funnsteder ble dokumentert med bilde, og alle fant jeg nøyaktig slik som bildet viser, bortsett fra ett. Hvilket bilde er arrangert?

Vel, nå kan jeg snart begynne å kalle dette en interiørblogg..
(Riktig svar er at "bongen" foran bøkene av Dostojevskij er arrangert. Ville gjerne vise at vi ikke bare leser Barbapapa. Og siden det er såpass mye skinn i akkurat det bildet,  passer jeg på å skrive det også, så man forstår hvilke kultiverte mennesker vi egentlig er.)

Er du flink til å ha orden på utsyr du trenger når du skal handle?

Restaurantmiddag

Logistikken i familien går ikke alltid på skinner.
Det er selvvalgt å ha flyttet ut på "landet", og du verden hvor deilig det er å komme seg ut av byen etter endt arbeidsdag. Men når man står i svette treningsklær kl 1600 og er ferdig på jobb, og det eneste toget du kan ta for å nå barnehagen før den stenger går 1609, kan man lure på om det var riktig vurdering å flytte til gards. Da er det bare å ha skoene klare i studioet og beinfly, tenke på barnas skogsopplevelser i barnehagen i dag og håpe at svettelukten etter dagens innsats ikke tar livet av medpassasjerene på toget. Etter tre barn i samme barnehage er heldigvis personalet der vante med at vi kommer hesblesende i treningstøy og samler sammen de siste barna i barnehagen, som alle er våre.
Heldigvis er det ikke alltid slik.
Uka som var hadde vi et par tilfeller av "Gutter, skal vi ta en togtur til Oslo for å spise middag på perrongen"-varianten.

Her kan man se et eksempel på toppen av flaks; leken i Happy Meal er et serveringsbrett!

Det er veldig praktisk, og i grunnen helt nødvendig, for på den måten kan alltid noen være sammen med barna.
Mamma har prøver på formiddagen og forestilling på kvelden. Pappa har ikke forestilling og er ferdig sent.
2 1/2 år er i nedre grense for å være hjemme alene og ordne mat selv. Da kan familien unne seg familierestaurant, om ikke akkurat -besøk, så så godt som; take away. På Oslo S. En knapp halvtime. Så kan pappa ta stafettpinnene med tilbake, langt unna byens kjas og mas, mette og gode og klare for friskusaktivitet nr 1; speideren. Kart og kompassopplæring i skog og hei.

Stadig har vi lignende situasjoner (som så mange andre småbarnsforeldre).
For de som kjenner oss er det ingen hemmelighet at mannen ikke brenner for matlaging.
Sjebnen ville det slik at han en dag fikk ansvaret for å skaffe noe spiselig til alle fire mannlige familiemedlemmer, helst middag. For de skulle på Nathionalteateret og se en forestilling.
For de som kjenner oss er det heller ingen hemmelighet at selv om intensjonene er gode, er tid et litt trøblete begrep for samme mann. Og pengebruk. Han er faktisk den flinkeste jeg kjenner til å bruke lite penger.
Så da tiden ble knapp før toget til byen skulle gå, ble middagen til tre skolebrød på fire personer. Og hvem vil vel kaste bort en krone på pose, når man kan balansere minst tre skolebrød på en arm? Det kan man selvfølgelig lett når man står i ro og venter på toget - alene. Værre er det når man har med tre kjekke gutter på perrongen som løper rundt, og enda værre igjen når en av de må på do.
Nå tenker du kanskje at hvorfor ble ikke disse skolebrødene delt ut?
Det tenkte jeg også.
Det var noe med at en toåring aldri kom til å spise opp et helt skolebrød alene, så derfor skulle far og sønn dele. Vel, etter en lang dag i barnehagen skal du ikke undervurdere en toåring som blir tilbudt skolebrød til middag.
Pappa satt slukøret igjen. Takk og lov for mobiltelefonen. Mamma kunne møte gjengen på Oslo S. og overlevere nye under- og olabukser og karbonader, før hun selv dro hjem. Dette skulle være Herrenes aften.
Ingen barn orket karbonader etter skolebrød.
Alle voksne (les:en) orket karbonader (alle) etter å ha blitt snytt for skolebrød.
Alle barn hadde blodsukkerfall i pausen på teateret.
Narvesen hadde ikke tilbud på pølser, men fikk solgt de allikevel. Og de hadde nok servietter til å tørke hysteriske tårer.

Og av det kan vi lære at det kan lønne seg å kjøpe en til hver, selv om minstemann bare er to år.
Og at pose kan komme godt med når man skal holde noe man senere ønsker å dele opp, spesielt om man samtidig skal hjelpe andre å tisse.

Premiere

Så ble det forestilling i går.
Det gikk bra og det var en kjempegod følelse å komme i mål.
Jeg tror jammen det ble bra nok, også!

Ha en fin lørdagskveld!

Kamuflasjekatt

Vel, formen er bedre - for min egen del.
Og jammen blir det forestilling på fredag også! Dobbel ibux før gjennomgang er ikke å forakte..

Min minifilleryelagende femåring har derimot blitt syk, og erfaringsmessig vil jeg tro at viruset må hilse på stort sett hele familien før det flyr videre, inkludert våre to kår; besteforeldre og oldemor.

Nevnte jeg forresten at katten vår er en kamuflasjekatt?

Ha en fin kveld, i forkledning eller ei!

Syk

Er det mulig? Like etter jeg hadde trykket "publiser" innlegg i går, kjente jeg det. En kriblende følelse i halsen og litt verking i kroppen. Jeg som nesten aldri er syk har blitt syk. Nede for telling.
Det passer jo bra nå som jeg hadde tenkt å gi jernet på jobben. NAJS!
Det passer jo like bra som sist jeg var skikkelig syk, det var i jula i forfjor. Eller gangen før der da jeg fikk omgangssyken på julaften og mannen ble sånn passe snurt fordi det ødela juleidyllen... Det hjalp heller ikke på situasjonen at brannalarmen gikk da jeg fikk karret meg til å ta en dusj og alle åtte seriekoblede røykvarslere gikk midt under julemiddagen.
Men det er vel en sammenheng, vi blir vel lettere syke når vi er stressa.
Så i dag har jeg ligget under dyna i hele dag. Jeg har blitt ganske flink til å ikke ergre meg over ting jeg ikke rår over. Så jeg har ligget og ikke orket stort. Heldigvis har en omsorgsfull åtteåring høstferie, og han ble glad for å ikke måtte være alene hjemme. Så han har hentet drikke og avisen, febernedsettende og katten, for å holde meg med selskap. Selv hadde han jo lagt andre planer, som innebar en kompis og Wii.

Da resten av gjengen kom hjem hadde femåringen laget en gave og et kort til meg, siden jeg er syk.

På kortet stod det Til mamma fra Johann Elsker deg
Det er verdt å være syk bare for å få slike presanger!
Selve gaven var, som avbildet - en fargerik minifillerye, som han stadig spør om hva jeg skal bruke til.
Jeg vrir hjernen for å finne et tilfredsstillende svar, og det siste vi har landet på er et bokmerke.

God bedring til meg selv og andre som er syke!

Når man rett og slett ikke er god nok

Av og til holder det ikke. Det er rett og slett ikke bra nok, det man har gjort.
Alle kan vi føle at vi kommer til kort, og det er som regel endel oftere enn faktisk sant er.
Men av og til må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at det ikke ble bra nok, selv om det var bra. Selv om man har satt personlige rekorder. Selv om man gjorde så godt man kunne.
Vi trapper opp til en ny premiere i Nasjonalballetten; Music Hall.
Jeg er satt opp til å danse en ballett som krever mer av meg enn det noen annen ballett har gjort siden jeg ble gravid for første gang, for snart ti år siden - Allegro Brilliante av George Balanchine. Mye dans, høyt tempo og særegen stil.
Det er to "lag" som skal bytte på å danse denne balletten, annenhver forestilling.
Ledelsen har støttet oss hele veien og gitt oss tro på at dette blir bra.
Men de bestemmer ikke når det kommer til stykket, ikke i siste instans. Det gjør utvalgte personer som har jobbet personlig med koreografen i sin tid, og som han stolte på formidlet ballettene på en skikket måte. Vi jobbet med denne personen flere dager, og ante ingenting før hun etter første sceneprøve fikk ballettsjefen til å formidle at dette ikke ble bra nok fra lag nr to. Hun vil ta oss av "plakaten".
Ledelsen i Nasjonalballetten kjempet for oss og status er at vi er på prøve fram til onsdag for å se om vi kan bli samstemte og bra nok til å levere forestillinger.
Jeg føler meg som en fotballspiller. Eller hvilken som helst idrettsutøver, egentlig.
De er mer vante til å bli vraket fra kamper, satt på benken underveis og bli vurdert fra konkurranse til konkurranse, ofte fra minutt til minutt.
Vi må selvfølgelig også forholde oss til rollelister, enhver vet ca status for seg selv. Men sjelden blir vi tatt ut av noe vi er valgt ut til å gjøre.
Jeg synes det er riktig å satse på flere "lag", slik at flere får danse. Det har vi ikke hatt for mye av med forrige sjef. Ulempen er at vi kanskje ikke alltid kommer i mål med alt. Men er det ikke allikevel verdt å prøve, er det ikke slik vi bygger?
Så får vi som står midt i det prøve å ikke ta det altfor personlig når det ikke går.
For meg er det igrunnen en seier i deg selv å være så nær, etter mange år i svangerskaps- og barselpermisjon. Gamla har fått trimmet litt ;-)
Så gjenstår det å se om det blir forestilling eller ikke...

Ha en fin kveld, med eller uten utfordringer!

Hva er det med sokker?

Hva er det med sokker?
Vi er fem i familien, alle bruker minimum et par sokker hver dag. Det vil si 70 sokker i uka som skal holdes styr på - minst!
Bildet viser alle sokkene jeg ikke finner en partner til! Hvordan er det mulig?
Spiser vaskemaskinen sokker?
Dette vet jeg er et tilbakevendende problem i mange familier, og nå lurer jeg på - hvordan løses dette i de tusen hjem? Hva er den gjennomsnittlige liggetiden for en enslig sokk før den blir kastet? Bør man vurdere å donere lasset med single sokker til barnehagen/skolen slik at de kan lage sokkedyr av dem, eller er det egentlig bare skikkelig ekkelt?
Jeg liker ikke å kaste ting og hamstrer ofte unødig, men det får da være grenser!
Du skjønner det, Trude - den Ole Brum sokken nederst i balja som du fikk til åtteåringen da han ble født, og som kun ble brukt til han et par ganger fordi du ikke fant den andre kommer du aldri til å finne partneren til. Bare innse det! Nostalgi eller ikke nostalgi, get over it.( Du kan alltids lime den andre inn i fotoalbumet kom jeg på nå, men nå som bilder oftere ligger i digitale album enn i de fine fra Ordning & Reda, blir det jo vanskeligere. Man kan jo ikke akkurat tape sokken til skjermen heller.)

"En morra da jeg sto opp
og jeg var trøtt og hadde dårlig tid.
Jeg vaska og tørka min lille kropp
og kledde på meg buksa mi.
Da fant jeg bare min ene sokk.
Jeg leita gjennom rommet til jeg gikk amok.
Jeg sjekka skittentøet, og fikk det bevist
den andre hadde maskinen spist.

Va-va-va vaskemaskin
din lille slemme turbin.
Jeg la jo inn to og nå er det bare en igjen.
Hva-hva-hva er det med deg?
Vær snill gi sokken til meg.
Jeg skal ha på meg sko, og da trenger jeg begge to."
                           Skrimmel Skrammel
                            

Har du et fint sokkesystem?

Barnearbeid

Ungene får ikke faste ukepenger.
Noen ting synes jeg de må bidra med uten at de skal forvente betaling.
Samtidig er det jo fint å lære seg å jobbe for noe man ønsker seg.

Akkurat nå er det Pokemonkort det er verdt å jobbe for.
Åtteåringen har vært usedvanlig ofte på tilbudssiden i det siste når jeg har hatt behov for å få noe gjort. Sammen har vi blitt enige om at han kan få et kryss (som tilsvarer fem kroner) for å:
-støvsuge.
-rydde ut av oppvaskmaskinen.
-gå ut med søpla.

Kreative forslag som er tatt opp til vurdering, men som har blitt forkastet er:
-støvuge nesa til lillebror ren for snørr
-gå ut med "søpla" med en enslig lort så fort katten har bæsja i kattedoen.
-lage mat når ingen er sultne.

                   
Når det er sagt synes jeg det er viktig at vi som foreldre sørger for at barna får forståelsen av at det å bidra i familien er en selvfølge, uten at man skal kreve betaling for hver minste ting.
Alle må rydde etter seg selv, for eksempel.
Alle har også et ansvar for å bidra til stemningen i familien.
Det betyr ikke at man ikke har lov til å ha en dårlig dag. Men ingen kan være sur mange dager i strekk uten at hverken vi voksne eller barna prøver å finne ut av hvorfor og hva vi kan gjøre med det.
Som regel er det noen som mangler søvn eller mat, og det er det jo vi voksne som strengt tatt må ta ansvaret for foreløpig...

Katter er søte, men lager mye søl når de går på do. Hva er egentlig poenget med å vente til man kommer inn med å gjøre fra seg?

Hva er ditt beste bidrag til familien?

Kosen

Toåringen har en koseklut.
Det var en gang mannens t-skjorte.
Toåringen og kosen har hatt mange fine opplevelser sammen og jeg har gått glipp av mange fine opplevelser, mens jeg har flydd rundt og lett etter kosen (utrolig hvor kreative barn kan være når de gjemmer ting)

                                                      Den trøya skal bli miiin!

                                                  Der, ja. Nå snakker vi kosing.

                                                    Mannen prøver å ta skjorta tilbake.
                                   (Ser han ikke at den har blitt brent hull i etter en runde i peisen?
                                     Legg forresten merke til at i vår familie må alle bidra når
                                               andre har fått en skade.)

                                                  Kosen er tilbakevunnet, men må
                                                  vaskes etter nok en omgang i peis.
                                                  Nå må det snart bli varmere ute!

                                                   Ikke så mye igjen av kosen,
                                                   men den er fortsatt like god!

                                                  Og dette er det som er igjen i dag.
                                                  Av denne historien kan vi lære at
                                                   på en t-skjorte er det halsen som
                                                   er mest slitesterk.
                                   
Ha en koselig kveld!

TV vs Trampoline

For et par år siden kjøpte jeg boken "Kjernesunn familie", en bok som mente å gi oppskriften på hvordan familien skulle komme i gang og få et sunnere og bedre liv.
Uflatterende bilder av hele familien beskrev livet før de satte i gang med det man må kalle en helomvending av kosthold og livsstilsvaner for den danske familien.
Kvisete, kvapsete voksne og snørrete, utagerende barn viste oss at her hadde det stått ille til.
Hvordan de hadde det nå, var også godt dokumentert. Spenstige, slanke foreldre, hvis sexliv aldri hadde vært bedre og glade, avbalanserte og sunne barn smilte fra boka etter at du hadde lest deg gjennom den nedslående fortiden.
Jeg tror mange føler de trenger en bok som denne om de får den presentert på riktig tidspunkt. De fleste av oss føler vel at vi kunne strålt og struttet mer i mange sammenhenger, og at dialogen med ungene ofte har (stort) forbedringspotensial.
Jeg var et lett offer, kjøpte boka med stort pågangsmot og gikk vel ikke akkurat hardt til verks, til det var den for omfattende. Melkeprodukter, sukker og gluten, e-stoffer og TV skulle ut av livet.
Det er vanskelig. Det er sukker i nesten alt. I makrell i tomat og leverpostei. Det er e-stoffer i nesten alt, også. I kokt skinke, for eksempel.
Den kjernesunne familien hadde altså kastet ut TVen, innført daglige joggeturer for hele familien og kjøpt keyboard og trampoline, som erstatning.
Hvem har ikke kjent på at ungene har sett for mye TV? Sikkert flere enn de som har kjent på at ungene har spilt for mye keyboard.
Trampoline slo umiddelbart an hos meg. Tanken på at guttene skulle hoppe på seg roser i kinnene var den enkleste løsningen i boka, slik jeg kunne se. Det må vi ha tenkte jeg, mens mannen, som er hakket strengere når det kommer til det estestiske ikke mente at ungenes fysiske aktivitetsnivå kom foran det faktum at trampoline i hagen er kjempestygt.
Løsningen ble at jeg allierte meg med tante og onkel som gav guttene trampoline i bursdagspresang.

Trampolinen er morsom, den. Men den har ikke erstattet TVen.
Som inspirasjonskilde til en mer bevisst hverdag er boka fin.
Kanskje er det den som får meg til å strekke meg litt lenger i en hektisk hverdag for å lage maten mest mulig fra bunnen av? Men kanskje er det også den som gir meg enda dårligere samvittighet når kabalen ikke går opp, og jeg steker Grandiosa og pølser om hverandre i en uke i strekk?

Kosthold har blitt folkesport, aldri før har vi vært så opptatt av å spise sunt og å ha det godt med oss selv. Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen spør seg om vi har blitt en veldig selvopptatt nasjon. At engasjementet i stor grad dreier seg om disse tingene på innsiden av vår egen navle. Til ettertanke?

                                            En kjempemorsom ting med trampoline er at du
                                                          får så kult hår!

Ha en fin kveld, foran TVen eller på trampolina. Eller rett og slett med noe annet du har kommet på selv!

Septemberdans

Mannen har reist til Nord-Norge for å underholde.
Første stopp var Harstad, byen for Festspillene i Nord-Norge. Harstadværinger er godt vant. Ikke så mange hadde funnet veien til kulturhuset, dessverre.
 Nasjonalballetten reiser med konseptet "Septemberdans"; hvert år får tre koreografer lage hver sin koreografi som tas med på Norgesturné, etter først å ha blitt spilt i Oslo. I år er resultatet veldig vellykket, koreografiene så forskjellige at i tillegg til at de hver for seg er fine, blir forestillingen som helhet også interessant og variert. 
Søndag spilles forestillingen i Bodø, min barndomsby, der jeg lærte å elske dans. Byen med den fantastiske naturen og den tragiske arkitekturen. Byen som alltid vil være i mitt hjerte, byen som gav minner om mange førsteopplevelser.
Bodø har Musikkfestuka og Parken, så bodøværinger er også godt vant. De har hørt Leif  Ove Andsnes spille på toppen av Keiservarden, med Lofotveggen som bakteppe. Ikke mye kan slå det.
Men mine venner i Bodø, foren dere! Gå ikke glipp av søndagens forestilling, enten det er laksen eller den nakne dama som kan motivere deg, eller rett og slett den knakende bra dansen!http://www.operaen.no/Default.aspx?ID=28555&ProductID=PROD893

Øvelse gjør mester

Jeg øver meg på forskjellige bloggetriks. Bilde og tekst samtidig, for eksempel.
Ingen selvfølgelighet for noen som har levd av å være svane, blomst eller snefnugg de siste tyve årene. Min spisskompetanse ligger i å være barkebit, reke eller røyksopp, så det sier seg selv at disse skrive- og datagreiene trenger øvelse.
Men blir dette et innlegg, er det jo håp i hengende snøre.
Eller som en kjær venninne av meg sier; da trenger jeg ikke å kaste inn flagget riktig ennå!

Hva er din spisskompetanse?

Stille før stormen..

                                                        Stille før stormen....

God morgen!

En typisk morgen:
02:30 Toåringen vil sove i senga vår. Jeg henter han.
05:30 Femåringen trenger vann, jeg benytter sjangsen selv til å gå på do.
06:10 Toåringen er klar til å starte dagen, vil ha "kokost". Jeg sier at det ikke blir servering før klokka ringer. Han vil underholdes av av sin gode venn Postmann Pat på telefonen min, det ER fristende, men jeg klarer å opprettholde intensjonen; alle skal ligge å sove til klokka ringer. Pus vil ikke høre og leker at tærne er mus. Vi står opp.
06:45 Jeg er lykkelig over at jeg smurte matpakkene dagen før slik at de bare kan legges i sekkene våre nå. Femåringen vil ha brød med kalkunpølse og majones under. Toåringen vil ha det samme som femåringen. Åtteåringen vil ikke sitte ved samme bord som enhver som spiser kalkunpølse og flytter seg til det store bordet. Femåringen vil gjerne sitte på samme bord som storebror, og flytter etter. Toåring vil sitte med de andre og flytter etter. Åtteåring lager mur rundt seg av frokostblandingesker. Brødre ser esker og får lyst på frokostblanding. Jeg forklarer at de må spise opp kalkunsandwich først, innsigelser fra femåring, ville protester fra toåring. Toåring lager en scene og må roe seg på gangen, kommer tilbake etter et par minutters intens hyling og forklarer at kalkunpølse er deilig. Femåring leter etter magisk skje fra en Rice Crispies pakke fra Sverige i fjor sommer. Jeg håper vi ikke har mistet den andre vi hadde. Konstaterer at det har vi, når toåring ikke finner tilsvarende i skuff og prøver seg på ville protester igjen. Vellykket avledningsmanøver når jeg lager kattestemme med skjeen som har bilde av katt. Jeg lager deilig kaffe på den nye kaffemaskinen min. Alle barn vil ha melkeskum fra steameren. Kaffen er ferdig og juicen veltes utover bordet av femåring.
Kaffen er kald.
07:30  Jeg burde dra til barnehagen med de minste
07:33 Kommer på at jeg har vasket ungenes regntøy og løper for å finne det fram og ta det med.
07:37 Vi er på vei. Har ikke beregnet nok tid til toåringen, som vil klare alt selv. Kjenner på dårlig samvittighet over å ikke la han utvikle sine motoriske ferdigheter ved å la han prøve å ta på skoene selv.
07:45 Vi er framme. Jeg har glemt at det er ha-med-dag og foreslår isskrape fra bilen til femåringen.
Forslaget blir forkastet med tårer i øynene. Finner en kinderegg-leke i bunnen av sekken og situasjonen er snudd fra krise til akseptabel.
07:51 Sier hadet til guttene og begge vil ha kos. Hjertet smelter.
07:53 Råkjører til stasjonen, rekker toget og får til og med sitte.

Jeg kommer helt sikkert til å savne disse morgenene en dag.
Men i dag er det lørdag og vi tar det alle med ro, kaffen er varm og sola skinner.
God lørdag!

Ha en fin frokost, med varm eller kald kaffe!

• 
  

To be (in) or not to be (in), that's the question

Man bestemmer seg for å dele noe av seg selv, blottlegge seg litt, kanskje mer etterhvert - om man føler seg komfortabel med at grensene tøyes. Veien blir til mens man går. Men det vil alltid være noen som har perfeksjonert evnen til å være negativ til alle nye initiativ som de ikke er en del av selv,  nærmest som et instinkt, samtidig som de prøver så godt de kan å skjule det, for hvem vil vel egentlig framstå som en grinebiter?  Disse personene vil si noe sånt som "det er så utrolig in i tiden å blogge " i en tone der du skjønner at det som egentlig er in, er å ikke være in.

Men jeg planlegger å, etter dette innlegget hverken forholde meg til inne eller ute, for om man vil gå ut i shorts en vinterdag føler man uansett kulda, om shortsen er moderne eller ikke.

Bloggdebut

Nå vil jeg egentlig bare sove. Jeg hadde skrevet et relativt morsomt debutinnlegg, harselert litt over nære familiemedlemmers mulighet for digital utvikling når jeg opprettet blogg som de kunne følge med på. Tøyset litt med at jeg selv også trengte å lære noe, nå som jeg har tre gutter som i tur og orden etterhvert skal entre den potensielt supersosiale www.ettellerannet.com. Tullet med at det slett ikke var sikkert at blogginnlegget mitt var et blogginnlegg, kanskje ble det egentlig en e-post uten at jeg skjønte det. Men i mitt stille sinn tenkte jeg at så vanskelig er det ikke, vet du. Det finnes veldig mange bloggere. Så klarte jeg altså å poste det, ja, hvor? Jeg aner ikke! Etter å ha prøvd å forstå meg på personvernsinnstillingene på Google +, huket av alternativer etter beste evne, tolket skeive, uleselige ord og funnet på en haug med passord får jeg håpe innlegget er publisert et sted ikke mange finner det. Hvordan man oppretter blogg forsto jeg først etter at første innlegg var publisert. Slå den!