Når man rett og slett ikke er god nok

Av og til holder det ikke. Det er rett og slett ikke bra nok, det man har gjort.
Alle kan vi føle at vi kommer til kort, og det er som regel endel oftere enn faktisk sant er.
Men av og til må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at det ikke ble bra nok, selv om det var bra. Selv om man har satt personlige rekorder. Selv om man gjorde så godt man kunne.
Vi trapper opp til en ny premiere i Nasjonalballetten; Music Hall.
Jeg er satt opp til å danse en ballett som krever mer av meg enn det noen annen ballett har gjort siden jeg ble gravid for første gang, for snart ti år siden - Allegro Brilliante av George Balanchine. Mye dans, høyt tempo og særegen stil.
Det er to "lag" som skal bytte på å danse denne balletten, annenhver forestilling.
Ledelsen har støttet oss hele veien og gitt oss tro på at dette blir bra.
Men de bestemmer ikke når det kommer til stykket, ikke i siste instans. Det gjør utvalgte personer som har jobbet personlig med koreografen i sin tid, og som han stolte på formidlet ballettene på en skikket måte. Vi jobbet med denne personen flere dager, og ante ingenting før hun etter første sceneprøve fikk ballettsjefen til å formidle at dette ikke ble bra nok fra lag nr to. Hun vil ta oss av "plakaten".
Ledelsen i Nasjonalballetten kjempet for oss og status er at vi er på prøve fram til onsdag for å se om vi kan bli samstemte og bra nok til å levere forestillinger.
Jeg føler meg som en fotballspiller. Eller hvilken som helst idrettsutøver, egentlig.
De er mer vante til å bli vraket fra kamper, satt på benken underveis og bli vurdert fra konkurranse til konkurranse, ofte fra minutt til minutt.
Vi må selvfølgelig også forholde oss til rollelister, enhver vet ca status for seg selv. Men sjelden blir vi tatt ut av noe vi er valgt ut til å gjøre.
Jeg synes det er riktig å satse på flere "lag", slik at flere får danse. Det har vi ikke hatt for mye av med forrige sjef. Ulempen er at vi kanskje ikke alltid kommer i mål med alt. Men er det ikke allikevel verdt å prøve, er det ikke slik vi bygger?
Så får vi som står midt i det prøve å ikke ta det altfor personlig når det ikke går.
For meg er det igrunnen en seier i deg selv å være så nær, etter mange år i svangerskaps- og barselpermisjon. Gamla har fått trimmet litt ;-)
Så gjenstår det å se om det blir forestilling eller ikke...

Ha en fin kveld, med eller uten utfordringer!